Flomisgang har en om våren, vårisgang, som oppstår ved mildvær eller regn når elva frå før er islagt med et sterkt isdekke. Når vassføringa stig, bryt isdekket opp og isflak og issørpe blir ført med flommen nedover elva. Is kan kan ofte bli pakket sammen i høye voller, så vatnet stig opp høyt over vanlig vasstand. Ismassene kan da føres langt inn over elvebredden.

Vinterisgang skjer i innlandsvassdrag der det er tilstrekkelig fall til at islegginga skjer med sterk danning av sørpeis, botnis (òg kalla sarr), oppstuving av is og oppbygging av isdammer. Normalt sett vil slike isdammer raskt islegges, og varmetilførsel frå botn, innstråling og varme frå fallenergien vil løse opp ismassene i et samla løp, der elva skjær seg ned.
Etter hvert kan en slik oppdemt isdamm løsne, særlig ved væromslag, og hvis vassmassen da blir frigjort brått, kan den bryte gjennom isdammer nedafor, slik at flombølgen får så stort tilskudd av vatn at den fortsetter nedover elva som ei vandrebølge. Bølgen vil først stoppe opp når fallet blir for lite til å opprettholde bølgen. I noen vassdrag får en vinterisgang hvert år i november-desember.

Begge typer isgang kan gjøre stor skader på elvebreddene, bruer og andre byggverk. Noen steder bruker en eksplosiver til å bryte opp isdammer før det samler seg opp så mye vatn og is at det vil føre til en kraftig flom.

Vårisgang er vanlig i mange elver på Østlandet, Trøndelag og Finnmark, og i Mellom- og Nord-Sverige. Andre steder som ofte får isgang er de nordlige elvene i Sibir og Nord-Amerika.

    Kilde: Store Norske leksikon

 
Isgang i Styggmyrhølen, 18.april 2011 
 

Vinterisgang i Tunna 16.desember 2006
 

 Isgang i Tunna , 28.april 2000. Her har gravemaskiner nettopp gravd vekk isen i elvefaret.